5 overraskende bruksområder for vanntette pakkposer.
Vanntette pakkposer kan brukes til mer enn bare å holde utstyret tørt, her er fem smarte tips.
"System" Om du velger forskjellige farger på posene, kan du enkelt sortere utstyr og unngå å måtte tømme hele sekken for å finne det du trenger. Da vet du at elektronikk er i den rød, klær er i den sorte, sovepose i den grønne osv.
"Skille klær" Enten det slutter å regne eller du har tatt deg en svømmetur har du en utfordring med våte klær. Da er det genialt å ha en vanntett pose du kan putte de våte klærne i, da slipper du at alt det tørre også er vått nå du kommer frem til leirplassen. Noen foretrekker også å skille skitten tøy fra rent, hvem har vel ikke mistet kontrollen på dette?
"Vanntank" Om du ikke kan slå leir rett i nærheten av rent vann, kan en vanntett pose spare deg for utallige vendinger. Ta med en av posene og fyll den opp, 40 liters pose betyr 40 liter vann i leiren.
"Hodepute" Når man er på tur er det mange som savner hodepute, noen utstyrsleverandører selger oppblåsbare hodeputer, men man trenger ikke bruke penger på dette. Fyll en vanntett pakkpose med luft eller klær og vips så har du komforten du leter etter.
"Kompresjonspose" I soveposer og klær er det mengder med luft. Om du pakker dette i vanntette pakkposer kan du enkelt klemme ut luften og komprimere utstyret til et minimum, da tar det mye mindre plass i sekken. Hva er vel poenget med å bære på luft?
Lørdag gikk turen til Oterfjellet i Vestnes kommune.
Fjellet har
en topphøyde på 728 moh, og ligger i hjertet av både fiskevann og andre
toppturer i umiddelbar nærhet. Været har ikke vært det beste på en
stund, men i følge meldingene skal regnet gi seg men solen uteblir. Når
vekkerklokken ringer kl. 07:00 er det 7 grader ute og det øser fortsatt ned, men regn er ingen
hinder for fjelltur. Vi er tre turklare personer som ankommer
parkeringsplassen i et vær som ser ut til å lette som værmeldingene
spådde.
Vi går i et åpent myrlandskap uten trær, så gode sko er et must om man ikke vil gå våt på beina.
Etter en liten time slutter det å regne. Det ser nå ut til å bli en kjempedag for topptur, litt blå himmel titter også frem. Skyene letter etter hvert som vi går, og når vi nærmer oss ryggen på fjellet er det blå himmel rundt oss. Det er bare å nyte alle de fine fargene som er på høsten, og jeg beundrer området vi er i. Hit skal jeg tilbake med telt, hunder og fiskeutstyr.
Et stykke oppe på fjellryggen kommer et kolossalt drønn bak oss, jeg som bor nært en flyplass skjønner at dette ikke er fly som suser over himmelen. Selv om været har lettet rundt oss, er himmelen sort som natten nede i bebyggelsen. Flere tette lynglimt er å se, og smellene høres godt her oppe.
Det er lett å forstå at dette ikke er bra, det er ikke lenge siden jeg la ut et innlegg om farer og tips ved lynnedslag i fjellet. Vindretningen er mot stormen, så mitt håp er at den skal passere oss uten å komme i farlig nærhet. Jeg blir stående med en uggen følelse for å se hvor stormen beveger seg, mens en person fortsetter oppover fjellet. Det lyner og tordner i ett nede i dalen, og det kommer nærmere.
Det er langt ned til parkeringsplassen og vi befinner oss på en åpen slette uten mulighet til å søke ly, landskapet gjør oss også automatisk til det høyeste punktet om stormen skulle komme hit.
Med ett smeller det 50 meter unna, og lynet slår ned i steinuren. Et skjærende hyl høres fra min turvenninne og vi hiver oss ned på bakken, jeg roper etter siste mann men får ingen svar.
Panikken sprer seg mens vi åler oss mot ingenting, det slår meg, her er ingenting å søke ly ved eller under. Vi blir liggende ved en liten stein mens vi prøver å gjøre oss så små som over hodet mulig. Tankene raser gjennom hodet, kommer det flere lynnedslag og eventuelt hvor vil de treffe.
Hvor lenge vi blir liggende på bakken er jeg usikker på, det virket som en hel evighet.
Ubeskrivelig opplevelse å ligge og vente på neste lynnedslag og tanken om at det kan treffe oss, det vil i så fall bety slutten. I 2013 omkom en turgåer på Godøyfjellet i nabokommunen min etter å ha blitt truffet av lynet, så det har skjedd før og det vil skje igjen.
Temperaturen synker og en haggelstorm er i gang, alt er gjennomvått på et øyeblikk.
Vi tør etter hvert å reise oss opp, her er ikke noe blivende sted
lenger. 75 meter lenger oppe er den tredje personen, det ropes og
signaliseres at vi snur for å komme oss i sikkerhet.
Sjokkerende
blir jeg stående å se at vedkommende på ny begynner å gå mot toppen,
ikke i min villeste fantasi om jeg skal opp dit nå. Etter mye om og men
snur alle tre mot bilen, noen glade for å være i live, andre sure for
ikke å nå toppen.
Research i ettertid har lært meg følgende:
Eksperter og Sintef uttaler følgende. Søk ly om mulig, trekk ned til laverliggende strøk. Men det handler mest om flaks eller uflaks om du blir truffet eller ikke.
Her er en link med bilder og beskrivelse til hvordan du på best mulig måte kan overleve tordenvær.
En helg ute i naturen, en lang eller kort ferie - friluftsliv betyr eventyr!
Det
gjelder å utruste seg riktig, klare å finne frem, lage mat og fremfor
alt skaffe seg kunnskaper. Alt dette kjennetegner den perfekte
oppdagelsesreisende. Store eventyr krever planlegging, husk det!
Du er vel ikke den som ber om å bli båret når du er sliten? Finn deg heller en stokk å støtte deg til. Det hjelper om du er sliten, akkurat som et tredje ben. Den kan også brukes til å skyve unna brennesler, lave grener eller teste myrlendte områder, da slipper du å havne i gjørme til knærne.
Noen sier at man ikke bør vaske føttene før fotturer. Feil! Før, under og etter en tur, vil et kaldt fotbad bedre blodsirkulasjonen og få føttene dine i god form igjen. Varmt vann gjør dem derimot myke og dermed mer utsatte for gnagsår. Husk dette om du vil unngå plaster!
Plastposer er til stor nytte. De kan brukes til å oppbevare matrester, søppelet ditt til du kommer til neste søppelbøtte, sitteunderlag i fuktig gress, nødparaply eller pakke inn ting du finner på turen.
God tur!
Jeg liker ikke opparbeidede hager. Jeg liker vill natur.
Det er 19 mai 2017, og solen steker over Sunnmørsalpene. Morgenkaffen
nytes til det fantastiske skuet av solskinnet som speiler seg i snøen på
toppene av de stupbratte fjellene. Det er nesten som på et postkort.
Sæbø ved Hjørundfjorden på Sunnmøre
Det er klart at man skal på fjelltur en slik dag, det mener hverfall jeg og hundene.
Hundene uler mens sekken pakkes, bare speilreflekskameraet igjen nå så er vi klar.
Vi er to personer og to hunder som tar turen til Olavshola 400 moh. Det er bratte høydemeter, men utsikten en får fra toppen gjør det hele verdt slitet.
Dette er en velkjent tur for mange og det er ikke uvanlig å møte folk her, gjerne i alle aldre.
Vi treffer ikke en eneste sjel denne dagen, har vi virkelig hele fjellet for oss selv?
Ved utsiktspunktet tar vi oss en velfortjent pause, det er fantastisk å sitte her og bare la tankene fare.
Det er på dette tidspunktet idèen om fotografering kommer, man må jo ta bilde av utsikten.
Som nevnt tidligere er dette en tur som blir tatt av mange og ofte, så det florerer av bilder fra dette idylliske stedet.
"Hva med å kaste klærne?"
Før jeg vet ordet av det står jeg der uten en tråd på kroppen og speider utover fjorden.
Det hadde nok vært litt av et sjokk om noen skulle komme å se meg der jeg stod splitter naken!
Nå var jeg også blitt en del av fenomenet naking.
Bildet blir delt på sosiale medier, og folk har i etterkant kommentert at rumpa mi var å se overalt.
Oppmerksomheten avtar etter hvert som tiden går, helt til for to uker siden.
Når jeg åpner Instagram er det kommet en forespørsel fra Dagbladet Magasinet som skal gjøre en reportasje om naking. De ønsker å bruke mitt bilde.
Selvfølgelig kan de det, så i dagens utgave av Dagbladet Magasinet kan hele Norge se rumpa mi blokkere for en nydelig utsikt.
En bilfører bruker kart som viser gater og veier, mens en fotturist bruker et som viser stier og skogsveier. Glem ikke kartet ditt hvis du ikke ønsker å ende opp som Hans og Grete, som måtte legge ut brødsmuler for å finne veien hjem igjen.
Eksempel:
På et kart med målestokk 1:25.000 vises villmarken 25.000 ganger mindre enn den faktisk er.
Men ikke vær redd! Å bruke kart er enkelt.
Bare husk at ved denne målestokken tilsvarer 1 cm på kartet en faktisk distanse på 250 meter.
På et kart er nord bestandig øverst på siden og sør bestandig mot bunnen -
hvis du da ikke bestemmer deg for å holde kartet opp-ned.
Når du er ute og går, så velg deg et lett identifiserbart landemerke og finn det på kartet. Drei kartet i forhold til landemerket, slik at du kan fortsette i riktig retning.
Et lurt tips er å beskytte kartet mot regn ved å oppbevare det i et gjennomsiktig plastomslag.
Stormvarsel
Det finnes forvarsler som kan fortelle deg at en storm er i anmarsj.
Hønene hakker i bakken.
Svalene flyr lavt.
Edderkopper strammer spindelvevene.
Billene rører seg ikke av flekken.
De gamle grekerne trodde stormer skyldtes at gudenes konge, Zevs, var sint. I ettertid har vi funnet ut at det ikke er fullt så enkelt. En storm er elektrisitet i luften. Lyn løper i sikksakk gjennom luften, torden drønner, og det er best å finne ly mot det voldsomme regnet som ofte følger.
Forholdsregler mot lyn:
Unngå enkeltstående trær, metallstolper og bygninger.
Er du ute og svømmer, så kom deg raskt opp fra vannet!
Løp ikke omkring på åpne områder.
Sitter du i en bil, så bli der du er, ettersom biler leder elektrisitet mot jorden.
Lyset beveger seg i høy hastighet - mye raskere enn lyden. Det er derfor du alltid ser lynet først og deretter hører tordenskrallet, lyden beveger seg langsommere.
For å måle hvor langt unna stormen er, teller du sekundene som går fra du ser lynet til du hører tordenen. Husk at 1 sekund = 350 meter. Har du talt 2 sekunder mellom lynet og tordenen, er stormen 700 meter unna, 3 sekunder og stormen er 1050 meter unna, osv.
Denne helgen var det sauesanking i Hjørundfjorden på Sunnmøre, en spennende utfordring jeg aldri har vært med på før. Siden høsten er kommet og vinteren lurer rundt hjørnet, må sauene ned før det første snøfallet kommer.
Som mange vet er fjellene på Sunnmøre kjent for å være ville og spektakulære, men også bratte og ugjestmilde. Fjellet vi skal bestige er intet unntak.
Det er blitt gjort flere forsøk på å nå sauene uten hell. Bratte fjellsider, ufremkommelig terreng og høydeskrekk har satt en stopper for det.
Værforholdene er ikke optimale når vi gjør oss klare til avgang, skodden ligger som et teppe over fjellet som bare blir tykkere og tykkere, men været skifter fort i fjellet og i dag er det til vår fordel.
Solen bryter gjennom skydekket og skodden forsvinner.
Som nevnt tidligere er det vanskelig å ta seg frem i disse fjellene, og sauene går ikke på anbefalte stier, så vi kan bli nødt å gå i krevende terreng.
Det sies av den eldre garde at det er 20 år siden sist det ble sanket sauer i akkurat dette partiet, og at ruten frem kan være vanskelig å finne.
Pakkelisten for denne turen er:
45L ryggsekk
Sitteplate av reinskinn
Regnjakke/regnbukse (Gore-Tex)
Fjellsko (Alfa)
Turbukse
Fleecejakke (Bergans)
Pannebånd (Ull)
2 par ullsokker (Aclima Lars Monsen Anàrjohka)
Kniv (Helle Jegermester)
15m tau
Turkopp og drikkeflaske
Fyrstikker (I vanntett pose)
Speilreflekskamera
Videokamera og Gopro
Loggbok og skrivesaker
Ut ifra det som er blitt sagt om natur og terreng, tar vi med oss videokamera for å dokumentere opplevelser og utfordringer.
Vi har ikke klatret mange høydemeter før jeg innser at dette blir en krevende og risikofylt tur, men været er perfekt og terrenget er tørt, så med varsomhet skal dette gå bra.
Det er fascinerende å se hvordan vi smyger oss langs stupbratte fjellsider og klamrer oss til små sprekker i fjellet, og ikke minst kravling på alle fire for å i det hele tatt komme seg fremover.
Bratt tur i nydelig natur
Langt oppe i fjellsiden finner vi oss en fjellhylle med panoramautsikt, det perfekte sted å ta lunsj og mulighet til å lufte tærne. Her kunne jeg vært lenge for denne utsikten blir du ikke lei med det første.
På vei opp fjellet går vi oss på en nydelig steinhule og hit skal jeg tilbake for dette må da være den perfekte overnattingsplassen. Supert med vannkilde rett ved åpningen også.
Etter mange luftige passasjer og bratte motbakker finner vi omsider
sauene, på en av de mest ugjestmilde plassene en kan tenke seg. Her er
det umulig for oss å komme til så vi tyr til kraftfôr og lokking, det
tar litt tid, men de kommer nærmere litt etter litt.
Selv om turen opp har gått bra og sauene er funnet, står utfordringene i kø.
Det er høst og mørket kommer fort, samt å føre sauene ned fjellsiden uten å miste kontrollen på de.
Nede
på veien har vi en mann med kikkert som peker ut ruten hjem over telefon, dette er
vanskelig å gjøre fra vårt ståsted så han er gull verdt.
Det går overraskende bra og når noe er for godt til å være sant, er det som regel det.
Vi er nesten nede når sauene tar en uventet retning og kjører seg totalt fast på en steinhylle.
Mørket kommer raskt og kampen mot klokken er for alvor i gang.
I dette området er det nesten bare såpeglatte fjellsider og lite eller ingen vegetasjon, som gjør det umulig å nå sauene på den lille fjellhyllen.
Hjelpeløse blir vi stående å se på at den ene sauen etter den andre hopper bort.
Kikkertmannen nede på veien er også litt stresset, han gir oss et hint om at det vi driver med nå ser farlig ut.
Så skjer det som ikke skal skje, steinhyllen er overfull og ene sauen sklir utfor kanten.
Utrolig nok går dette bra, det er noe av det sykeste jeg har sett når sauen løper ned de 20 meterene med berg for så å stoppe rolig opp og begynne å beite.
Etter mange forsøk på å få ned resten av sauene må vi gi oss i takt med solen, i slike farlige partier leker man ikke med skjebnen - et feiltråkk her kan i verste fall bety døden. Når vi kommer ned på trygg grunn er det svarte natten, vi puster lettet ut når vi innser at vi avsluttet i siste liten.
Det endte altså bare opp med en sau denne gangen, så da er det bare å sko seg for en ny tur med nye muligheter.
Sauene tilhører den idylliske Øyapegarden,som du kan lese mer om ved å klikke på linken, og under kan du se video fra turen.
