Topptur i tvilsomt vær
Lørdag gikk turen til Oterfjellet i Vestnes kommune.
Fjellet har en topphøyde på 728 moh, og ligger i hjertet av både fiskevann og andre toppturer i umiddelbar nærhet. Været har ikke vært det beste på en stund, men i følge meldingene skal regnet gi seg men solen uteblir. Når vekkerklokken ringer kl. 07:00 er det 7 grader ute og det øser fortsatt ned, men regn er ingen hinder for fjelltur. Vi er tre turklare personer som ankommer parkeringsplassen i et vær som ser ut til å lette som værmeldingene spådde.
Vi går i et åpent myrlandskap uten trær, så gode sko er et must om man ikke vil gå våt på beina.
Etter en liten time slutter det å regne. Det ser nå ut til å bli en kjempedag for topptur, litt blå himmel titter også frem. Skyene letter etter hvert som vi går, og når vi nærmer oss ryggen på fjellet er det blå himmel rundt oss. Det er bare å nyte alle de fine fargene som er på høsten, og jeg beundrer området vi er i. Hit skal jeg tilbake med telt, hunder og fiskeutstyr.
Et stykke oppe på fjellryggen kommer et kolossalt drønn bak oss, jeg som bor nært en flyplass skjønner at dette ikke er fly som suser over himmelen. Selv om været har lettet rundt oss, er himmelen sort som natten nede i bebyggelsen. Flere tette lynglimt er å se, og smellene høres godt her oppe.
Det er lett å forstå at dette ikke er bra, det er ikke lenge siden jeg la ut et innlegg om farer og tips ved lynnedslag i fjellet. Vindretningen er mot stormen, så mitt håp er at den skal passere oss uten å komme i farlig nærhet. Jeg blir stående med en uggen følelse for å se hvor stormen beveger seg, mens en person fortsetter oppover fjellet. Det lyner og tordner i ett nede i dalen, og det kommer nærmere.
Det er langt ned til parkeringsplassen og vi befinner oss på en åpen slette uten mulighet til å søke ly, landskapet gjør oss også automatisk til det høyeste punktet om stormen skulle komme hit.
Med ett smeller det 50 meter unna, og lynet slår ned i steinuren. Et skjærende hyl høres fra min turvenninne og vi hiver oss ned på bakken, jeg roper etter siste mann men får ingen svar.
Panikken sprer seg mens vi åler oss mot ingenting, det slår meg, her er ingenting å søke ly ved eller under. Vi blir liggende ved en liten stein mens vi prøver å gjøre oss så små som over hodet mulig. Tankene raser gjennom hodet, kommer det flere lynnedslag og eventuelt hvor vil de treffe.
Hvor lenge vi blir liggende på bakken er jeg usikker på, det virket som en hel evighet.
Ubeskrivelig opplevelse å ligge og vente på neste lynnedslag og tanken om at det kan treffe oss, det vil i så fall bety slutten. I 2013 omkom en turgåer på Godøyfjellet i nabokommunen min etter å ha blitt truffet av lynet, så det har skjedd før og det vil skje igjen.
Temperaturen synker og en haggelstorm er i gang, alt er gjennomvått på et øyeblikk.
Vi tør etter hvert å reise oss opp, her er ikke noe blivende sted lenger. 75 meter lenger oppe er den tredje personen, det ropes og signaliseres at vi snur for å komme oss i sikkerhet.
Sjokkerende blir jeg stående å se at vedkommende på ny begynner å gå mot toppen, ikke i min villeste fantasi om jeg skal opp dit nå. Etter mye om og men snur alle tre mot bilen, noen glade for å være i live, andre sure for ikke å nå toppen.
Research i ettertid har lært meg følgende:
Eksperter og Sintef uttaler følgende. Søk ly om mulig, trekk ned til laverliggende strøk. Men det handler mest om flaks eller uflaks om du blir truffet eller ikke.
Her er en link med bilder og beskrivelse til hvordan du på best mulig måte kan overleve tordenvær.
